Hvorfor språklærings-apper noen ganger stresser meg mer enn de motiverer meg

For noen år siden satt jeg på sofaen om kvelden med mobilen i hånden, og merket at pulsen min steg litt. Ikke fordi jeg nettopp hadde lært noe nytt i et fremmedspråk, men fordi en app fortalte meg med rød skrift at streaken min på 187 dager ville utløpe om fire timer. Jeg hadde ikke hatt tid den dagen, ikke lyst, kanskje bare andre bekymringer i hodet. Likevel satte jeg meg ned og gjennomførte en leksjon jeg ikke husket noe av morgenen etter. Ikke fordi jeg ville lære noe, men fordi jeg var redd for å miste noe.

Denne scenen gjentok seg i litt forskjellige varianter over mange måneder. Og på et tidspunkt begynte jeg for alvor å spørre meg selv hvordan det kan ha seg at et verktøy som skal støtte meg i læringen, regelmessig setter meg i en tilstand som føles mer som pliktoppfyllelse enn nysgjerrighet.

Streaken som eide meg

Streaken var punktet der jeg tydeligst merket at noe hadde forskjøvet seg. I begynnelsen syntes jeg den var motiverende, et lite insentiv til å holde ut hver dag. Men med tiden ble insentivet til en forpliktelse som ikke lenger hadde noe med spansk eller italiensk å gjøre. Jeg tok meg selv i å klikke meg raskt gjennom en leksjon klokken 23:50 i sengen, bare for å holde flammen i live, uten å bevisst oppfatte et eneste ord av den. Og da jeg en gang var to uker på ferie og streaken røk, åpnet jeg ikke appen igjen på nesten en hel måned etterpå. Ikke av manglende interesse for språket, men av en slags skam over å måtte begynne fra null igjen. Følelsen av å ha mislyktes var større enn følelsen av å ha gått glipp av noe.

Blinking, piping og press

I tillegg kom den rene mengden av stimuli. Hvert riktige svar ble feiret med en eksplosjon av konfetti, en lydeffekt og en hoppende figur, hvert gale svar ble kvittert med en skuffet lyd som føltes som om jeg personlig hadde såret noen. Jeg satt på toget, prøvde å ta en leksjon i stillhet, og ble nesten tvunget av appen til å la lyden stå på, ellers fungerte ikke halve øvelsen. Samtidig dukket det opp vinduer som fristet meg med et nytt abonnement, en tidsbegrenset utfordring eller dobbel poengbonus, midt i konsentrasjonen om en setning som «Quiero un café, por favor», uansett hvor enkel denne setningen var, og uansett hvor lite grunn det var til å skamme seg over det, for enkelt språk er ingen ulempe. Etter leksjonen var jeg verken avslappet eller stolt, men snarere utmattet, omtrent som etter en reklamepause som tilfeldigvis inneholdt litt språkundervisning.

Konkurranse med fremmede og for mange spilleregler

Det ble spesielt ubehagelig da det plutselig dukket opp en rangeringsliste der jeg konkurrerte mot mennesker jeg aldri hadde møtt og aldri kom til å møte. Jeg fikk meldinger om at noen som het «User8823» hadde forbigått meg, og merket at jeg gjorde raske øvelser om kvelden, ikke for å snakke bedre portugisisk, men for å holde meg i denne innbilte ligaen. Samtidig løp hjerter, edelstener, erfaringspoeng, ligaer, merker og venneinvitasjoner side om side, uten at jeg noen gang forsto hvilket av disse systemene som egentlig hadde noe med språknivået mitt å gjøre. Selve læringsstien var et forgrenet tre av symboler der jeg ofte ikke visste om jeg fulgte det mest fornuftige neste steget, eller bare rekkefølgen som lovet flest poeng. Til slutt følte jeg at jeg vant en kamp mot et poengsystem i stedet for å lære fremmedspråk uten rangeringslister, men ingen anelse om jeg faktisk hadde kommet lenger i ekte samtaler.

Motivasjon som bygger på frykt for å tape, er ikke motivasjon, bare godt kamuflert stress.

Hva dette lærte meg om god læringsdesign

Sett i ettertid var det nettopp denne erfaringen som fikk meg til å tenke mest over hva læring egentlig trenger for å føles bra. Ikke frykt for å tape, men gleden ved å forstå noe. Ikke stadige stimuli utenfra, men nok ro til å kunne konsentrere seg om en setning, et ord, en ny regel. Ikke sammenligning med fremmede, men egen, ærlig fremgang. Disse tankene ble til slutt et av utgangspunktene for Norimo, fordi jeg er overbevist om at en språklærings-app ikke hele tiden må kjempe om oppmerksomhet for å få noen til å holde ut. Noen ganger er det nok å stole på at selve læringen er interessant nok.